EKTEPAKT/SAMBOERVTALE OG TESTAMENT

Hvorfor trenger vi å skrive ektepakt/samboeravtale og testament ?
For mange personer vil det være behov for å regulere det økonomiske oppgjøret med tanke på et mulig samlivbrudd. Om det ikke kommer til samlivsbrudd, vil behovet likevel kunne være til stede ved død. Uten ektepakt/samboeravtale vil det kunne by på problemer å avklare hva hver av partene eide og hadde av gjeld, noe som er særlig viktig å bringe på det rene der en ikke har felles barn.


Samboeravtale
Samboeravtaler skrives som regel primært med sikte på å regulere det økonomiske oppgjøret ved samlivsbrudd.

Etter norsk lov er utgangspunktet ved samlivsbrudd enkelt: hver av partene tar med seg ut av forholdet – verdier og gjeld – som de hadde med seg inn i forholdet og som de har skapt/opparbeidet under samboerforholdet.

Det som er kjøpt sammen skal deles i henhold til eierbrøk ved samlivsbrudd. Gjeld som de er ansvarlig for sammen skal deles.

Det er særlig eierskapet til felles bolig som bør reguleres via samboeravtale. Særlig når samboerforholdet har vart noe tid, kan det være vanskelig å identifisere hvor mye hver av samboerne har skutt inn av penger og eierskapet – hvor mye hver av samboerne eier - bør således reguleres i samboeravtale.

Det bør videre reguleres hvor mye den enkelte er ansvarlig for av gjeld, noe som ikke minst er aktuelt ved refinansiering, typisk ved kjøp av bil.

Ved inngåelse av samboerforhold kan det være ønskelig at den ene parten kjøper seg inn i den andres bolig. En bør definitivt regulere dette gjennom ektepakt/samboeravtale.

Et tilbakevendende eksempel på tvister oppstår der den som flytter inn er med på å betale andel av lån og driftskostnader m.v. til bolig under samlivet. Uten å ha sikret seg gjennom samboeravtale vil nevnte tilskudd sjelden føre til at en opparbeider eierskap eller vil kunne kreve vederlag for de pengene og/eller innsats som er gjort, selv etter flere års samboerforhold/ekteskap.


Ektepakt
For ektefeller er norsk retts hovedregel den motsatte av hva som er tilfelle for samboere: Ved samlivsbrudd deles alt av verdier likt etter fradrag av gjeld uavhengig av hvor mye den enkelte av ektefellene har bidratt økonomisk eller gjennom innsats på annen måte.

Ved beregningen av oppgjøret, kan det – om ikke ekteparet bestemmer noe annet - gjøres fradrag for gjeld som den enkelte hadde med seg inn i ekteskapet og har opparbeidet under ekteskapet, noe som kan føre til urimelige resultater.

For næringsdrivende kan en likedeling der formuen er "låst" i næringsvirksomheten, føre til store utfordringer ved delingen ved at en ikke evner å løse ut den andre partene.

 

Det er imidlertid to betydelige og meget praktiske unntak fra likedelingsregelen: det hver av partene har hatt med seg inn i ekteskapet og det hver av dem har mottatt av arv og gave under ekteskapet kan som regel holdes utenfor delingen gitt at verdiene er i behold

I det praktiske liv kan det by på store utfordringer å avklare hva som kan holdes utenfor delingen, b.a. fordi det er uklart om verdiene er i behold og hvordan en skal foreta oppgjør for verdistigning.

Ved å opprette en avtale – en ektepakt – kan en unngå uklarheter og derved tvister om bl.a. hva som kan holdes utenfor. Gjennom en ektepakt kan en videre sørge for å "regulere bort" uheldige utslag av lovgivningen.

Det bør ved inngåelse av ektepakt tas stilling til om nevnte verdier skal være respektives særeie.

På tilsvarende måte som for samboerforhold vil det ofte være behov for å regulere eierforhold til bolig


Testament mv
Det er ofte et tema at samboere/ektefeller ønsker å sikre gjenlevende økonomisk, først og fremst gjennom ønske om at vedkommende kan bli sittende med boligen.

Etter norsk rett vil ektefeller som kun har felles barn som regel være godt sikret gjennom arvelovens bestemmelser der gjenlevende – med mulig forbehold for verdier som er klausulert med særeie – kan sitte i uskiftet bo.

Til en viss grav gjelder det samme for samboere med kun felles barn. Imidlertid er den lovmessige retten til å sitte i uskiftet bo noe begrenset og den lovmessige arveretten meget begrenset og det kan derfor være behov for å sikre gjenlevendes rettigheter gjennom testament ved å utvide retten til å sitte ii uskiftet bo samt øke gjenlevendes rett til arv.

Gjenlevende ektefelle eller samboer har ikke rett til å sitte i uskiftet bo med avdødes barn som ikke er felles – såkalte særkullsbarn. Etter som arveretten videre er begrenset til å utgjøre maksimum 1/3 av det avdøde etterlater seg, vil det ofte være behov for å sikre gjenlevende på annen måte i tillegg, det være seg f.eks. ved å tegne livsforsikring med hverandre som begunstiget, samtykke til uskifte e.l.

Ektefeller uten barn er som regel sikret gjennom retten til å sitte i uskiftet bo. Det kan imidlertid være ønskelig at gjenlevende ektefelle skal ha en ubegrenset rett til å regulere hvem som arver hva etter ekteparet, noe en ikke automatisk har når avdøde etterlater seg nær familie, og en bør i så fall opprette gjensidig testament hvor det fremkommer at gjenlevende ektefelle skal være enearving.

Samboere uten barn har ingen arverett etter loven og har heller ingen rett til uskifte etter loven. I disse tilfellene bør en opprette testament dersom en ønsker å tilgodese gjenlevende samboer.

En bør alltid vurdere om det en etterlater seg skal være barnas, eventuelt gjenlevende ektefelles/samboers særeie, noe som bl.a. innebærer at de sikrer sin arv ved eventuelt samlivsbrudd. En særeieklausul vil videre kunne få betydning for retten til å sitte i uskiftet bo.

Videre bør foreldre vurdere om det skal settes vilkår for disponering av arven, herunder om en i ytterste konsekvens skal klausulere såkalt privat beslagsforbud for de arvede midlene.